Is it real or are we all dreaming?

Rart, hvordan det som var sant i går er usant i dag, men kanskje det blir sant i morgen igjen, hvem vet?

Hun trodde hun hadde funnet noe ekte for en gangs skyld... En hun følte seg trygg på, med snille øyne og sjarmerende smil. De lo av de samme tingene, og likte noen av de samme bandene.
Hun begynte å bygge opp forventninger om en lysere framtid... en framtid som ikke skulle komme.

Hun følte seg svikta og overkjørt, og ikke minst, glemt, viste ikke om hun var sint eller skuffa...sikert litt av hvert...

Tankene svirra i hodet hennes... hvorfor....hvorfor SA han aldri noe? Tenkte han at det bare skulle skli forbi, og gå i glemmeboka? FEIGHET!! Rett og slett feighet!

Hun håper virkelig han har gjort det rette valget... for sin egen del, men synes egentlig mest synd på ham...

Stakar... han kan virkelig ikke ha vist hva han kom til å gå glipp av...

"cause I'm Foxy Cleopatra, and I'm a whole out of woman!" -Fra Austin Powers- Goldmember-

*Betatt*

Da hun hadde truffet mannen med stor M, forsvant han like fort...

Kanskje hun aldri ser ham igjen...
Hjertet banker enda litt fortere enn normalt, og da vet hun at hun er betatt, og forbanner seg over at hun er så lettsjarmert...

Men hun trøster seg med at hun er imun mot hjertesorg, og at hun aldri har grått over en mann mer enn et par dager...
Denne mannen kommer hun ikke til å gråte over, men hun kommer nok til å tenke på ham en stund, før hun går videre... Hans varme smil, og behagelige stemme...

Og hvem vet.. kansje en dag i framtiden, sees de igjen...

Sommernatt...

Hun hadde ingen betenkeligheter med å komme seg unna folk... tanken på å være uforstyrret sammen med ham skremte henne ikke det minste, selv om hun hadde blitt advart mot sånne...

De snakka om alt, og ingenting, og stillheten mellom ordvekslinga ble aldri ubehagelig, om den varte i ti minutter eller tretti sekunder.

Natten var deres, og dagen som kom, likeså...

For en fin start på sommeren...

Taushet er en dyd...

Hun undrer på hvordan man skal kunne ha et privat pirvatliv på et sted som dette... Ja, hun måtte medgå at hun kansje var dels skyldig, men kunne ikke holde slikt helt inne i seg... så hun fortalte noen få venner... hvem gjør ikke det?

Men på slike steder har hun nå funnet ut at man må velge ut hvilke venner som skal få ta del i hvilke hemmeligheter... og det er igrunn litt synd. I en ideell verden skulle man kunne fortelle sine venner, uten å bli dømt, eller rissikere at de forteller ting videre til noen man kansje skulle ønske var uvitende...

Men sladder er noe alle elsker og hater...

Klart, hadde hun vært fornuftig, hadde hun holdt kjeft, helt og holdent, ikke sagt noe til noen. Men det er ikke slik hun er...

Hun innser likevel at hvis hun skal overleve på et så lite sted, er taushet nødvendig... taushet...noe så kjedelig! Men er det et som må til for å få være i fred for nyskjerrigperer, er det det hun må gjøre...

Jeg er Kaia

Jeg er en som stopper opp og lukter på blomstene, som glemme tiden, og lar meg flyte...
Jeg har så mange tanker i hodet mitt, som må ut.
Jeg drømmer mye rart.
Jeg liker å skrive livet om til en historie med meg i hovedrollen, og det er nok det jeg kommer til å gjøre mest av her.

Jeg er Kaia og dette er mine fablerier