Hun titter ut vinduet med et glesessukk...

Bakken er dekket av noe hvitt og mykt...trærne og hustaken også... Smiler for selg selv...Så dette er julestemning? mange år siden sist hun hadde virkelig god julestemning, og barnslig lyst...

"Dette skal bli den beste julen ever!" , tenkte hun høyt, mens hun lo mot julekula som var hengt opp litt før tiden... den julegaven hun ikke kunne dy seg med å åpne litt før hun skulle... Alt var på plass...i allefall nesten... Huset var nesten ferdig vaksa, og trengte bare litt mer pynt, og noen sorter til skulle bakes, men alle gavene var kjøpt og pakket inn...det hadde hun ordna i god tid. Julematen og julespriten var kjøpt inn, planer var lagt og fri julaften og nyttår, så dette kunne ikke gå galt!

Når hun i tillegg hadde gjenoprettet kontakt med en barndomsvenninne, var alt i skjønneste orden, og det var bare å lene seg tilbake og nyte det :)

Noen vennskap trenger rett og slett bare en pause... kontakten hadde vært laber de siste årene. Om det skyldes latskap eller mangel på interesse er uvvist, men det så i allefall ut til å fungere... De hadde møttes vet en tilfeldighet, og det hadde endt i en helkveld på byen, og hun følte på mange måter at det var skjebnen, og hun kjente på hvor mye hun hadde savnet denne venninnen... Hun håper framtiden vil gi dem mer tid sammen, og et enda sterkere vennskap!

...And may god bless us, every one!

Akutt vennskap...

Hvem skulle tro at et hull i hodet og en "tannlegering" ville symbolisere et gjennoprettet vennskap som hadde ligger på is en stund?

Men hva sier det egentlig om vennskap?
Vennskap er ikke sterkere enn ståltrapp, men mykere å lande på?

Inne i skallet sitt sitter hun som ville være superkvinnen, men mislyktes...

Hvor lenge kan man lure seg selv, tenkte hun, og tok seg en sig. Suget etter et glass vin snek seg innpå henne. Bare en liten tur ut i stua, så er vinen din, sa hun for seg selv, men hun viste at det var en meget dårlig ide å begynne å drikke nå. Hun hadde altfor mange ting å skrive,til arbeisplassen og skola... å tenke på det gjorde henne dårlig.

...å tenke, ja...

Hvorfor kom alle disse tankene? Om jobb og skole, og mannfolk og venner og familie og forventninger og krav, og...og...

Svimmelhet!

Skam!

Hun slet, men ville ikke inrømme det. Hvorfor var det slik at fok rundt henne i samme situasjon, som hadde akkurat samme livsstil som henne selv, greide seg så mye bedre?

Hun skulle gjerne ha rømt landet, levd glad dager i sol og sommer, ledd av verden, og nytt livet, slik det bør nytes: helt uten måte!

Men måtehold er vist nøkkelen til å greie seg i livet...